Prosessen kjent som osmose har skjedd i naturen i millioner av år, og det skjer i kroppen vår hver dag. Fra et vitenskapelig synspunkt ble det først oppdaget tilbake i 1748 av Jean-Antoine Nollet, en fransk prest og fysiker. Nollet var i stand til å gjenskape den osmotiske prosessen ved å bruke en griseblære som en membran for å vise at løsningsmiddelmolekyler fra lavt løsningsvann kunne strømme gjennom blæreveggen til en høyere løsningsmiddelkonsentrasjon laget av alkohol. Han viste at et løsningsmiddel kunne passere selektivt gjennom en halvgjennomtrengelig membran gjennom prosessen med naturlig osmotisk trykk, og løsningsmidlet vil kontinuerlig komme inn gjennom cellemembranen til dynamisk likevekt nås på begge sider av blæren.
Studien av osmose ville alt annet enn forsvinne de neste 200 årene til slutten av 1940-tallet da forskere fra topp amerikanske universiteter begynte å revurdere emnet. Denne fornyede interessen var basert på et ønske om å finne en måte å filtrere eller avsalte sjøvann på, som var et mål satt av Kennedy-administrasjonen for å bidra til å utvikle vannmangelløsninger for landet. I 1959 lyktes to forskere ved UCLA, Sidney Loeb og Srinivasa Sourirajan å produsere en funksjonell syntetisk RO-membran fra celluloseacetatpolymer. I testene ble en kropp med høyt løsevann presset tvunget gjennom den konstruerte membranen som fungerte som et filter som tillot bare vannmolekyler å passere gjennom mens de avviste NaCl (salt) og TDS. Ferskvann var i stand til å passere gjennom med en anstendig strømningshastighet for å produsere renset, drikkevann og membranen var faktisk holdbar og kunne operere under normalt vanntrykk og driftsforhold. Siden denne nye teknologien fungerte i revers av den naturlige osmotiske prosessen, ble den snart kjent som omvendt osmose.
Verdens første kommersielle RO-anlegg ble bygget i Coalinga, California med hjelp og retning av Joseph W. McCutchan og Sidney Loeb, og i 1965 trakk pilotprogrammet oppmerksomheten til ingeniører og regjeringer fra hele verden. Denne utrolige drømmen, at menneskeheten en dag faktisk kunne avsalte sjøvann i stor skala og rimelig, gikk endelig i oppfyllelse. Fremgangen vokste raskt etter hvert som nye pilotprogrammer dukket opp andre steder som La Jolla og Firebaugh California for å teste forskjellige typer brak og sjøvann. Innovasjonene og funnene til disse og mange andre bidragsytere vil gjøre membranteknologi relevant og rimelig og gi rene vannfordeler for mange tunge næringer.
I dag brukes omvendt osmose og membranfiltreringselementer til tusenvis av forskjellige prosesser og applikasjoner rundt om i verden, og denne industrien forventes å fortsette å vokse uforminsket inn i nær fremtid. Med naturlige rene vannkilder blir mer knappe og den kontinuerlige trenden med verdens desertering, gir store omvendte osmoseprosesseringsanlegg nå mye av det rene vannet som brukes av noen byer og til og med små land. De fleste innser det ikke nå, men i nær fremtid kan rent vann snart bli en av de mest verdifulle ressursene på planeten, og derfor er RO-teknologi faktisk en av de beste vitenskapelige prestasjonene i menneskehetens historie.
